Startsidan » Om oss » Vår historie

Vår historie

1853
Spigerverket blir etablert under navnet Christiana Spiger- og Valse Værk. Industrigründeren Oluf Onsum kjøpte fallrettighetene til Lillo Gård, og den gamle gårdssagen ble revet og erstattet av fabrikkbygningene til Spigerverket.

1855
Verket eneretten på den engelske Coates-maskinen for produksjon av varmsmidd spiker.
Disse maskinene kom til å bli avgjørende for Spigerverkets framtid.
Produksjonen økte raskt, og snart var kapasiteten sprengt i de opprinnelige lokalene

1865
Begynte man å bruke norsk skrapjern. I enkle bolleovner ble skrapjernet smidd til «boller»
og deretter hamret ut til blokker egnet for valsing. Hammersmia med bolleovnene lå øst for
elva rett nedenfor Gullhaug bru.
Produksjonen var oversiktlig: I valseverket ble blokkene valset til jernplater.
Jernet ble kuttet på tvers av valseretningen i lengder tilpasset spikerlengden.
Deretter ble dette «spikerjernet» klipt i passende «lapper» for å bli kuttet til spikeremner
og smidd i spikerfabrikken. Den første tiden ble spiker kaldsmidd.

1905
Arbeiderne ved Christiana Spigerverk

Foto: Oslo Museum

1914
Jens Wangs portrett av Spigerverket i Nydalen

1972
Ved fusjonen med Elkem i 1972 hadde konsernet Christiania Spigerverk vokst til 4 divisjoner, mer enn 4500 ansatte og virksomhet på 19 forskjellige produksjonssteder i 13 ulike fylker. I underkant av 2000 personer arbeidet i Nydalen.
Fra Jernverket i Mo i Rana ble etablert etter krigen hadde det ligget som en potensiell trussel mot Spigerverket. Både bedriftsledelser og fagforeninger på de to stedene hadde kontakt og samarbeid, og det ble pønsket ut flere fåfengte planer for sameksistens. Spigerverket kunne for eksempel basere seg på skrapjern, og Jernverket på malm? Spigerverket kunne produsere armeringsjern, Jernverket flattjern?

I virkeligheten var det ikke plass til begge, og forsøkene på samarbeid endte i åpen strid mellom Nydalen og Mo. Fra slutten på 1970-tallet satset Jernverket målbevisst på å overta hele den norske armeringsjernproduksjon.

For politikerne var saken til syvende og sist enkel. Det var langt lettere å ofre Spigerverket enn å kutte i Jernverket. I Mo var verket en hjørnesteinsbedrift. Lokalsamfunnet var avhengig av det. Det var først og fremst Arbeiderpartiet som hadde drevet fram oppbyggingen i Mo. Nå drev det samme partiet gjennom nedleggelsen i Nydalen. Det skjedde tross bitre protester, spesielt fra Spigerverks-klubben. Som storbedrift fikk Spigerverket nådestøtet i 1989, da stålverket ble lagt ned. Det var da en av Oslos siste gjenværende tungindustribedrifter.

1989
Spigerverket ble fusjonert med Elkem i 1972 og hadde datterselskaper og virksomheter over hele landet. Likevel ble Spigerverket lagt ned i 1989. Oslo kommune trengte nye områder å vokse på, og i Nordlandsbyen Mo i Rana måtte det store jernverket legge om driften etter mange tiår med underskudd. Skrapstål skulle ikke lenger smeltes i Oslo, men sendes til Mo i Rana.

Nedleggelen av Spigerverket førte til store protester. Jern- og metallklubben i Oslo kjempet mot arbeiderne i Mo i Rana. Arbeiderpartiets Oslopolitikere kjempet mot sin egen industriminister. Arbeiderne okkuperte fabrikken, streiket og demonstrerte foran Stortinget. Men kampen om de 700 arbeidsplassene var tapt.

1993

2006

2007

2016